ad/hd Fantastic!

Principia Naturalis
- Utkast -

4. August, 2007
2
Innhold

1 Introduksjon 5
1.1 Historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5
1.1.1 Begreper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5
1.1.2 Hva er ad/hd, igjen... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5
1.1.3 Genigal - det misforståtte Geniet . . . . . . . . . . . . . . 6
1.2 Hva er ad/hd.... enda en gang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6
1.3 Mer helhetlig bilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
1.3.1 Refleksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8
1.4 Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8
1.4.1 Ett mulig opphav til ad/hd . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
1.4.2 Mentalt utganspunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
1.4.3 Meta-Analyse av årsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

2 Vitenskap 13
2.1 Hjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13
2.1.1 Hovedinndeling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13
2.1.2 Dopamin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13
2.1.3 Konsekvenser av underskudd på dopamin . . . . . . . . . 14
2.2 Sosiale Konsekvenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15
2.2.1 Barn og institusjonene de underlegges . . . . . . . . . . . 15

3 Geni-genet 17
3.1 Hvem har hatt ADHD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17
3.1.1 Absurd nåtid - Ritalin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20
3.1.2 Eksperimentet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20
3.2 Fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21
3.2.1 Ufrivillig midtpunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22
3.3 Hjernebølger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23
3.4 Theta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23
3.4.1 Mer historie... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25
3.5 Lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26
3.6 Skapertrang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27
3.7 Misunnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28
3.7.1 Fase 2 - gener . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
3.8 Sosialt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30

3
4 INNHOLD
Kapittel 1

Introduksjon

Hva er ADHD/ADD? Nettopp spørsmålet har ført til selve problemet for oss
som har det som kalles “ADHD/ADD” - det at det har blitt definert. For hva er
det blitt definert som? Attention Deficit (Hyperactive) Disorder. Det er altså
en lidelse. Man er syk om man har det, og nå blir det også medisinert.

1.1 Historie
Hvorfor har det blitt slik? La oss først se litt på den vestlige skolemedisin.
Hvordan diagnostiserer man?

1.1.1 Begreper
Man vurderer subjektets symptomer, for så å sette dem i sammenheng til et
syndrom. Hva betyr syndrom? Det betyr og er et sykdomsbilde. Dersom man
har visse symptomer, så vil man kvalifisere for et visst syndrom, og ut i fra
syndromet, så behandles det i institusjonene. Rent symptomatisk, eller syk-
domsbilledlig for å snakke norsk, så ser det ut til at en person med ad/hd ikke
kan konsentrere seg. Men hva med å inkludere omgivelsene i bildet?

Dersom man skal sitte i ro og gjøre noe noen andre har bedt deg om å
gjøre, uten at en har noe eget initiativ eller engasjement, og man bare skal
jobbe sammenhengende og uavbrutt, så vil såkalt ad/hd føre til at at man ikke
klarer det, eller i allefall føler en stor frustrasjon i selvdisiplineringsprosessen.

1.1.2 Hva er ad/hd, igjen...

En mer avbalansert måte å beskrive ad/hd på, er som en samlebetegnelse på
en viss mengde symptomer. Årsaken til disse symptomene er ikke ad/hd, bare
en betegnelse på kombinasjonen av dem. Det er mange andre tilstander som
er beslektet med ad/hd, og litt spøkefullt så sies det at “en ad/hd kommer
skjeldent alene”. Det er stort sett elementer av bipolare evner, maniske evn-
er, tendenser til å utvikle avhengighet av stoffer eller hendelser (generelt: søker
stimuli), Running Brain Syndrome (RBS), depresjoner, autisme osv.osv. Mange

5
6 KAPITTEL 1. INTRODUKSJON

av symptomene som utgjør disse betegnelsene er også symptomer som tas reg-
ning for i en vurdering rundt ad/hd. Spørsmålet er hvilke en har flest av og
hvor dominerende hver av dem er. Et visst mønster for hvordan en ’svinger’
følelsesmessig vil gjøre at nan blir klassifisert under betegnelsen Manisk Depres-
siv +lidelse (definisjonen innebærer at alt dette er lidelser ). Er svingningene mer
uregelmessinge, og for eksempel nesten alltid har har gjort for mye, spist for lite,
vært våken for lenge og tenkt for mye for så å kræsje mentalt noen dager, så
er det større sansynlighet for å bli klassifisert under ad/hd. Poenget er: det kan
hete hva som helst, alt dette er bare samlebetegnelser for en visse kombinasjoner
av symptomer.

Hjernen er en komplekst sammensatt sak. Det er svært få absolutter og

veldig mange grader av hvor dominerende en evne er. Alle har for eksempel
små elementer av autisme i seg. Har du noen gang tatt deg selv i å bare gå på
stripene på fotgjengerfeltet, eller bare mellom dem? Rette på kniver og gafler,
kopper og tallerkner på en resturant? Dette er typisk autistiske trekk som alle
har grader av. Men så lenge det ikke går ut over ens sosiale liv mer enn at man
klarer å jobbe, så er en stort sett innen klassifikasjonen normal. Dersom evnen
er perfekt til det man gjør, og man samtidig klarer seg sosialt og mentalt - så
regnes man av andre for å være et geni av noe slag. Skal man for eksempel or-
ganisere noe, så hjelper en slik evne en, så lenge en også er i stand til å overstyre
den dersom det er ønskelig. Spørsmålet er bare hvorvidt man selv kontrollerer
evnen, eller om den kontrollerer deg, og slik blir en lidelse for en.

1.1.3 Genigal - det misforståtte Geniet

Det sies at det er en hårfin grense mellom genialitet og galskap. Det er fordi
alle geniale ting vil være definert som nettopp galskap inntil vedkommende har
klart å forklare det til de andre. Folk som prøvde å sende folk til månen i stoler
med raketter på, ble regnet som gale. Mennesker kan jo ikke fly. I dag flyr vi.

En idé er genial nettopp fordi den ikke er tenkt på ennå, og det er mange
geniale idéer som ikke er anerkjent ennå. For en person blir ikke ansett for å
være genial før dens geni er anerkjent av de andre. De får noe nytt. Og om det
er noe som endrer måten folk tenker om ting på, eller bringer dem noe som de
setter stor pris på, og blir dermed åpne for å regne vedkommende som genial
og ikke gal.

Om noen sier noe noen andre har sagt før, så regnes de rett og slett ikke for å
være geniale. De geniale idéene gir folket nye verktøy å forstå verden gjennom;
dens fysikk, dens filosofi, dens systemer. Om mennesket gjennom kunst, musikk
og kultur. Og av og til blir man rett og slett fortalt om feiltolkete menneskelige
evner.

1.2 Hva er ad/hd.... enda en gang

Vi mener at ad/hd ikke er noen ting!
1.3. MER HELHETLIG BILDE 7

Det er en kunstig skapt kategori som fungerer for å beskrive et visst sett av
symptomer som går igjen hos en viss type mennesker - eller som man ikke har
noen andre steder å sette under. ad/hd fungerer i praksis som et samlebegrep
for en hel rekke evner som ennå ikke er differensiert ut av sin klassifikasjon, som
alle sammen fører til at vedkommende har problemer med å konsentrere seg i
normale offentlige institusjoner og å underkaste seg autoriteter. Dette syndromet
kommer med- og uten fysisk rastløshet. Hvis det så fører til at en ikke klarer å
jobbe i det systemet som de andre har laget, så er en altså syk. Her er en kjapp
oppsummering fra begrepshistorien til ad/hd:

• 1902 - Morbid Defect of Moral Control (denne liker jeg)

• 1922 - post encephalitic hyperactivity

• 1937 - Hyperactiviy

• 1960 - “Minimal Brain Damage” (denne også!)

• 1968 - Hyperkinetic Reaction of Childhood

• 1980 - ADD with or without Hyperactivity

• 1994 - ad/hd

Som vi ser: Kall det hva du vil. Det er ikke et spørsmål om hva ad/hd er,
det er et spørsmål om hva som forårsaker de symptomene som kategoriseres
under begrepet. Dette er en bok for dem som har det samme som oss, men ikke
nødvendigvis klassifisert under samme betegnelse - samme term (ord). Vi er på
utkikk etter noe som ligger til grunn for at en viss type mennesker ikke klarer
å fungere i samfunnet slik det er blitt lagt opp for gjennomsnittet av mennesker.

Vi som skriver dette har vært så heldige å få utdelt ADD og ADHD, og vi
velger å bruke ad/hd som en inngangsvinkel til det vi snakker om, siden det
er emnet vi kan noe om. Faktisk så er vi eksperter på feltet med over 25 og
31 års erfaringer, observasjoner, prøving og feiling og refleksjoner bak oss. Vi
kommer senere tilbake til de helhetlige sammenhengene på kryss av evner. Vi
går i første omgang inn på den samlingen av evner som slår ut i å bli klassifisert
under ordet ad/hd (akkurat nå for tiden). Men det kan nok likevel være mye
interessant og relevant her for dem med bipolare evner, maniske evner, angst,
nervøsitet, depresjoner og hallusinasjoner:)

1.3 Mer helhetlig bilde

Vi skal lage et kontekstavhengig syndrom for å kunne belyse hva det er som
skiller personer med ad/hd fra de andre. La oss se for oss to situasjoner med
personer med og uten ad/hd og se hvordan de forløper:

1. Personene sitter i et klasserom og skal løse delestykker.

(a) Personen med ad/hd blir

i. enten fort ferdig og løper rundt og bråker,
8 KAPITTEL 1. INTRODUKSJON

ii. eller blir for frustrert til å jobbe med det av manglende interesse,
og avreagerer fysisk.
Mellomtingen eksisterer svært skjeldent.
(b) Den andre
i. jobber gjennom stykkene, blir ferdig, tar friminutt og er så klar
til å jobbe mer.

2. Hvis man så gjentar eksperimentet ved å la personene få velge helt fritt
hva de vil ta seg til, og se hvem som får gjort mest på kortest tid...

dere med ad/hd har personlig erfaring nok til å vite hvordan det går. Tendensen
er: De/den tingen en liker å gjøre, gjør en mye fortere enn dem som er rundt
seg, mens resten av livet er som å bevege seg i mental og sosial sirup. Dersom
en person med ad/hd følger sitt eget initativ, sin egen lidenskap, så gjør ved-
kommende en prestasjon som er aksellerert av sin ad/hd i stedet for hemmet,
noe som også kan observeres rent fysisk i hjernen at er tilfelle. Dette kommer vi
tilbake til siden.

1.3.1 Refleksjon
Dersom man skal vurdere en ad/hd riktig, så må man inkludere mer enn fy-
siske symptomer utelukkende fra situasjoner der subjektet gjør noe vedkommende
ikke liker.

Før man vet om det er en lidelse eller en super-evne må man ta hele bildet i
betraktning, ikke bare sykdoms-bildet. Vi måler alt i forhold til et utgangspunkt
som krever at en skal klare å sitte i ro 8 timer dagen og gjøre noe som noen
andre har fortalt en. Hvis en ikke er i stand til det av en eller annen grunn, så
er man syk, og kvalifiserer da til en syke-melding basert på termen symptomene
tilsvarer.

1.4 Konklusjon
Erasmus forteller sin mor: “Mor Lille kan ikke fly, og en sten kan
heller ikke fly. Derfor er mor lille en sten”. Mor begyner å gråte, men
Erasmus ber henne slappe av og forteller: “Mor lille kan snakke, en
sten kan ikke snakke, ergo er mor lille ikke en sten!” og Mor Lille
ble glad.

Den rent vitenskapstekniske feilen som blir gjort er den eldste av logiske
tabber: The fallacy of affirming the conclusion. Man bekrefter bare noe man
har tippet/antatt på forhånd. Man observerer/antar at folk ikke er i stand til
å konsentrere seg skikkelig. Man tester det så ut i et miljø der subjektene ikke
klarer å konsentrere seg skikkelig, og får selv-følgelig som konklusjon at vedk-
ommende ikke kan konsentrere seg skikkelig. Men husk: det at noen har et visst
sett med symptomer trenger nødvendigvis ikke å bety at de har samme opphav.
Som anekdoten om Erasmus Montanus og Mor lille. At A → B betyr ikke at
B → A.
1.4. KONKLUSJON 9

1.4.1 Ett mulig opphav til ad/hd

Enhver person som er frustrert vil ha symptomene til ad/hd i de situasjonene
som frustrerer vedkommende. En deprimert person vil, i tillegg til depresjonen,
også ha mange av de samme symptomene som en med ad/hd. Tankene spinner,
det er vanskelig å konsentrere seg, man hopper stadig tilbake til et tema som ikke
vil forlate bevisstheten, og alt og alle ord som minner en om traumet vil trigge
effekten. Men dersom sykdomsbildet også inkluderer et unormalt pessimistisk
livssyn, så er man “deprimert”. Analogien til ad/hd er at man er i en konstant
mental tilstand der det meste rundt en og det meste enn skal gjøre utløser
frustrasjon. Bortsett fra de tingene man føler gir mening eller glede å gjøre.
Har man H’en så vil også bare det å sitte i ro utløse frustrasjon med tilhørende
symptomer. Men fremdeles: Gjør man noe en liker så blir man nærmest manisk
på det. Det er vanskelig å få seg selv/barnet til å stoppe.

1.4.2 Mentalt utganspunkt

Dersom man har et mentalt utganspunkt som fører til at man opplever en kon-
stant frustrasjon, f.eks. fordi ens kreativitet og ens evner blir undertrykt, så
vil alt hele tiden trigge denne tilstanden i de omgivelser som ikke har rom for
vedkommendes impulser/ideer. Dersom man for eksempel har store problemer
med å handle etter andres overbevisninger og metoder vil man tilsynelatende ha
ad/hd når frustrasjonen fra en slik kuelse slår inn. Man vil være vanskelig å ha
med å gjøre for autoritetene som pålegger deg de mer eller mindre meningsløse
oppgavene. Frustrasjonen vil være proporsjonal med den subjektive følelsen av
meningsløshet oppgavene gir. Man vil helst ta seg til helt andre ting når man
gjør noe meningsløst. En naturlig reaksjon på en slik tilstand er å gjøre opprør.
Ethvert sunt menneske med vettet i behold vil stå opp mot en undertrykkende
autoritet. Alle som ikke gjør det, burde lære seg mer om internasjonal politikk.

1.4.3 Meta-Analyse av årsaker

For å trekke noen lenker til andre tekster jeg har skrevet, så vil jeg ta med
konseptet Meta-Analyse. Vi lever i dag i en trend av å være overfladiske. Og
det gjelder også innen vitenskap og medisin. Vi ser på effektene noe har på
overflaten (i materien) og skriver ut stoffer etter sjekklister, som fører til at
visse symptomer forsvinner. Det Materialistiske paradigmet (ref. EtherGravity)
har bare materielle måleinstrumenter tilgjengelig, og må derfor måle alt som
effekter i materien. Meta-Analysen dreier seg om å analysere hvorfor en effekt
oppstår og benytte seg av alle observasjoner/målinger som retningslinjer for en
større helhet - ikke tro at effektene er helheten i seg selv ! Skal man virkelig se
store bilder, så må man inkludere mer enn overflaten. Meta-Analysen gir dybde
i forståelsen, og er ikke nødvendigvis synlig i overflaten.

I vårt samfunn defineres en person som syk i det sekund vedkommende ikke
kan jobbe, Man får bare sykemelding når man er for syk til å jobbe. Har man
lært seg å takle tilstanden sin slik at man ikke har problemer med å jobbe, så
vil man heller ikke gå under definisjonen syk. Man vil ikke lide av noe. Ha bare
dette i minne til senere. Selve Meta-Analysen av ad/hd vil være at

1. vi har en rekke symptomer.

10 KAPITTEL 1. INTRODUKSJON

2. disse symptomene sammen er definert til å være ad/hd

3. Alle symptomene er basert på spørsmål om/i situasjoner som gir stor
frustrasjon

(a) Skole
(b) Køer
(c) Sitte i ro
(d) Nivå av impulsivitet (når ble egentlig det et bilde på sykdom?)
(e) Avbryte andre
(f) Fullføre andres setninger
(g) Gjøre halvferdig arbeid
i. Meta-Analyse: Gjøre noe som er gøy, helt til det blir kjedelig og
frustrerende. Da har man et halvferdig arbeid. Så det burde blitt
erstattet med følgende spørsmål:
ii. Jobber du effektivt når du liker noe og ineffektivt når du gjør
noe du ikke liker?

4. Deretter blir symptomene lagt sammen til syndromet. Symptomene blir

syndromet i seg selv

Her skjer selve feilen. En har sett på en rekke konsekvenser av noe (symp-
tomer), og siden man ikke lar analysen gå lengre enn til konsekvensene av
det man prøver å avdekke, blir så konsekvensene selv sett på som årsaken
til seg selv. En sirkulær slutning. Såkalt kortslutning. Her må man se
videre:

5. Hva er det som gir de symptomene som kvalifiserer til ad/hd?

De aller, aller fleste med ad/hd - om ikke alle - vil si seg enig i at frustrasjon
er et nøkkelord bak hvorfor vi gjør som vi gjør.

6. frustrasjon kan dermed anses for å være en mulig årsak bak symptomene
til ad/hd

7. Man må så finne ut hvorfor denne frustrasjonen oppstår.

Vi er allerede nå to nivåer dypere i problemstillingen enn en lege tar hensyn

til. De ser på 1) symptomene og 2) konkluderer og medisinerer deretter. Symp-
tomenes reaksjoner anses så for å være objektiv informasjon om hvor godt et
legemiddel virker. Vi har gått videre og sett på: 3) årsaken til symptomene, og
må 4) finne fruktbar informasjon om hvorfor disse konskvensene oppstår1 .

Så siden testene er basert på situasjoner der subjektet blir frustrert, og alle
disse tingene er naturlige når man er frustrert (under en krangel er det f.eks.
sosialt normalt å avbryte, fullføre andres setninger osv.), så er det selvfølgelig
1 Dette er også årsaken til hvorfor medisinen hele tiden kommer til høna-og-egget prob-

lematikken. Man ser ikke dypere enn første nivå av symptomer, og med en gang en skal
begynne å vurdere adferd som har rot på 2. eller 3. nivå, så vil det være helt umulig å skille
symptomene fra årsakene. Høna og egget oppstår.
1.4. KONKLUSJON 11

(i ordets rette forstand) at man går under definisjonen ’syk’, om man faktisk er
frustrert hele tiden. Om det måtte være av en hjerneskade, eller om det kommer
av at man er et geni som ikke får utfolde seg, så vil en ha samme sykdomsbilde.
B impliserer ikke nødvendigvis A.

Dette oppsummerer Meta-Analysen. Den er ikke konklusiv (i denne versjo-

nen), den bare avdekker andre mulige syn på problemet.
12 KAPITTEL 1. INTRODUKSJON
Kapittel 2

Vitenskap

Så, fra ord til såkalt ’vitenskap’. Det sies at denne instiusjonen vet best. ’Viten-
skapens’ tette arbeid med ’kapitalismen’ har ført til at vi har lært masse. For
eksempel så har vi funnet ut hva planter spiser. Derfor hugger vi ned svære
mengder skog og bruker tonnevis med kunstgjødsel for å dyrke usaklig store
grønnsaker uten næring, for så etter fire år å ha ødelagt matjorden slik at in-
genting vokser i den. Så hugger vi mer skog, bruker mer kunstgjødsel, selskaper
tjener mer penger, folk får det de vil ha og alle er fornøyd.

Denne ’vitenskapen’ inneholder svært mange bra observasjoner, og nesten

like mange håpløse konklusjoner og et utall av horrible bruksområder. Vi skal
ta til oss observasjonene, og latterliggjøre konklusjonene.

2.1 Hjernen
Hvordan ser hjernen til en med ad/hd ut? Nå er ikke dette en medisinsk avhan-
dling, så det får bli med en kjapp oppsummering av de viktigste aspektene.

2.1.1 Hovedinndeling
Som mange kanskje vet, så er ad/hd ikke et resultat av å ha en overstimulert
hjerne, men tvert i mot: det er fordi man har en understimulert hjerne. Hvordan
dette kan forholde seg er vanskelig å fatte før man vet følgende: Hjernen kan
sees på som en helhet der 70% av hjernen er til for å forhindre at de resterende
30% løper løpsk. Det ser det ut til å være en mangel på dopamin i den delen av
hjernen som skal roe ned den andre delen hos dem med ad/hd. Dessverre går
denne forklaringen inn på konsepter som er skjult bak 2. nivå av forståelse, så
legevitenskapen som institusjon ikke ser det. Men dette er en mye bedre tolkning
av problemet enn den symptomatiske strategien.

2.1.2 Dopamin
Dopamin er en transmittorsubstans. For å si det enkelt: Det er et av de stoffene
hjernen bruker for å overføre signaler fra en hjernecelle til en annen - kom-
munikasjon. Dopamin er ofte kalt for belønningsstoffet i hjernen. Når man har

13
14 KAPITTEL 2. VITENSKAP

gjort noe som behager en, så utløses dopamin i hjernen. Det er også andre kom-
munikasjonsstoffer som utløses, som serotonin, adrenalin, endorfin osv., men
dopamin ser ut til å være den som har mest med ad/hd å gjøre.

2.1.3 Konsekvenser av underskudd på dopamin

Man går altså rundt med et konstant underskudd av belønning i hodet. Samtidig
som det understimulerte området skal kontrollere hvor mye som går gjennom
filtrene av impulser, tanker, ideer, oppførsel, følelser osv.. Man kjeder seg altså
hele tiden, og en kan når som helst bryte kjedsomheten ved å gjøre noe som
belønner seg selv - følge en impuls - eller overtale seg selv til å la være. Derfor
er man stort sett klar over hva man gjør under en “impulshandling“, man finner
bare ingen grunn til å la være. Slik kan en impulse gjerne vare i timer eller
dager, inntil noe plutselig treffer en som tilsier at man kanskje ikke burde ha
gjort det man gjorde. Generelt så er normalsituasjonen at man ikke fornøyd.
Man er misfornøyd, frustrert, man kjeder seg og er rastløs - vil noe mer, videre,
fremover! Man må få opp mengden dopamin for at hjernen skal klare å gjøre
jobben sin skikkelig og for at man skal kunne slappe av - innvendig. Dette kan
da gjøres på to måter:

Kunstig tilførsel av dopamin

Dette skjer da med forskjellige amfetaminer, bedre kjent som speed, fart, joggesko,
guff, makka, adderal, concerta eller strattera, og amfetaminderivater som Metylphenidat,
bedre kjent som met-amfetamin, meth, crystal, met-amf eller Ritalin. Alle disse
gir en markant økning av dopamin i hjernen, som en konsekvens av å forhindre
fangarmer i hjernen som transporterer vekk dopamin som er utløst (samtidig
som det også får hjernen til å utløse mer). Dermed blir det en større mengde
dopamin tilstede i hjernen, og en person med ad/hd vil ikke lenger trenge å
finne en måte å la være å være rastløs på, og kan dermed følge ordrer bedre og
jobbe bedre.

Naturlig tilførsel av dopamin

Som sagt, dopamin er noe som kommer som en form for belønning. Når man
har gjort noe en liker, så belønner kroppen deg. Dersom man gjør noe man
liker å gjøre, så vil man naturlig ha økt mengden av dopamin i hjernen, og alle
de negative elementene som hører med dopaminunderskudd forsvinner: Man vil
være konsentrert, man vil ikke være rastløs, en vil klare å gjøre det man driver
med så lenge (eller lengre) man bare klarer. Og jo høyere man får opp dopamin-
nivået, jo bedre fungerer man. I klartekst: Jo bedre man liker det man gjør, jo
mer transformeres ad/hd til en fordel for subjektet. Derfor er gode prestasjoner
hos en person med ad/hd nært knyttet til eget initiativ og lidenskap. Man vil
rett og slett slippe løs et vanvittig potensiale man har tilgjengelig, men som til
vanlig krever så mye av ens oppmerksomhet å undertrykke at man ikke klarer
å forholde seg til kjedelige oppgaver. Det er bare snakk om å virkelig nyte det
man gjør - gjøre det så behagelig som mulig for en selv. Dersom man i løpet av
en læreprosess plutselig skulle få lysten til å prøve å gjøre det en lærer i praksis
så vil man nok lære mest av å gjøre akkurat det. Men gjør man det i skolen
så har man gjort feil. Man må nemlig sitte stille, kjede seg, la være å stimulere
2.2. SOSIALE KONSEKVENSER 15

belønning i seg sev for å lære. Det er en praktisk akseptert i myte i Norge og
mange andre land at det må være kjedelig å lære. Det er ikke gøy å studere. Det
er ikke gøy å gå på skole. Slik er det i allefall blitt, og folk har akseptert det og
bruker friminutter og pauser til å klage på hvor kjedelig det er, for så å gå inn
igjen og gjøre det samme. Men noen reagerer på det...

2.2 Sosiale Konsekvenser

La oss se litt på noen analogier denne nye kunnskapen har til tidligere intro-
duserte konsepter og generell oppførsel

2.2.1 Barn og institusjonene de underlegges

Det er viktig å ha i minne at vi alle er forskjellige. Det er en selvfølge, og
alle svarer da selv-følgelig ”selvfølgelig“ - det vet de. Men se på konsekvensene
av folks ”kunnskaper“: Vi har laget et standardisert system for barnehager,
førskoler, skoler og universiteter som i større og større grad er blitt lagt til rette
for et gjennomsnitt av mennesker. Individet har i praksis blitt mindre og mindre
tatt hensyn til. Det er nå krevet at alle skal gjennomgå 9 år med standardisert
trening for å ha noe som helst utgangspunkt for å møte verden, og helst fra
12-17 år for å virkelig ha noe å melde. Alle som av en eller anne grunn skulle
ha problemer med å underkaste seg de rammene, vil automatisk få problemer.
Vi kan vite med sikkerhet at samfunnet ikke har skjønt at alle er forskjellige,
tankene til hver og en har ikke trengt gjennom, og vi har et sub-obtimalt system.

Barnehagen
Her er rammene rimelig frie, eneste problemet er at tilgjengelig oppmerksomhet
skal deles på x antall barn. De barna som da krever mer enn sin del av opp-
merksomheten, vil bli understimulert. De som rett og slett har for lite dopamin
i hjernen vil gå rundt i en konstant understimulert tilstand i en fase av livet der
det å ta inn informasjon og få utløp for sine egne refleksjoner er absolutt kritisk
for utviklingen.

I dag er spørsmålet som stilles omkring saken hvordan man skal klare å få de
barna tilå klare seg med den oppmerksomheten/tilbakemeldingen/informasjonen
de blir tildelt. Spørsmålet burde vært hvordan man skal klare å tilfredstille bar-
nets behov for stimuli! Det er et enormt potensiale som har lyst til å utfolde
seg. I dagens samfunn blir dette Initiativet straffet gjennom tilsnakk fra man er
liten til man lærer seg å undertrykke impulsene nok, eller finner måter å utagere
dem på som passer inn i de smale rammene en er underlagt.

For barn finner løsninger. Blir de understimulert så begynner de fort måter
som fungerer for å oppnå øsnet nivå: å gjøre ’slemme’ ting. Lediggang er roten
til alt ondt; De plager de andre, de bråker, de skriker, de gjør hva de kan for å
få mer oppmerksomhet. Det er mer verdifullt med negativ oppmerksomhet enn
ingen. Det gir alstå disse barna en større tilfredstillelse å oppnå mer oppmerk-
somhet enn konsekvensene skremmer dem. Hvorfor?
16 KAPITTEL 2. VITENSKAP

Kombinasjonen av impulsivitet og søkenen etter risiko fryder seg, selv om

bevisstheten vrir seg etterpå. Impulsene lærer som bevisstheten, de vet hva de
vil i øyeblikket og man klarer ikke å forhindre at hjernen søker måter å oppnå
ønsket tilstand på. Man handler ikke etter den raffinerte bevisstheten som får
med seg konsekvensene, det er en impulsiv bevissthet som kun vet hva den
ønsker i øyeblikket, som i disse øyeblikkene er dopamin.

Husk, det er nettopp kommunikasjonsstoffene i hjernen som gjør at forskjel-

lige dop fungerer. Det er de samme stoffene som får en heroinist til å stjele fra
sin egen mor. Og det er nettopp suget på dopamin som utgjør en speed-freak.
Man skal ikke undervurdere hva de kan gjøre med en eller få en til å gjøre.

Skolen
Her er det et helt håpløst system basert på dødelig kjedelige rutiner innen de
samme fagene, i de samme omgivelsene. En er fremdeles konstant understimulert
de neste 12 årene av normaliseringsprosessen (les: hjernevaskingen). Om man
er i situasjonen at man bare har interesser og evner som ikke er dekket av vår
nåværende allmennutdanning så er man nærmest dømt til å bli en taper, spesielt
dersom det skulle falle en inn å gjøre opprør mot autoritetene som tvinger en
inn i rammene som frustrerer en.
Kapittel 3

Geni-genet

3.1 Hvem har hatt ADHD

Her er en kort liste over noen som har eller som gjennom analyser av arbeider
og beskrivelser av personene fra utsiden kvalifiserer til å ha hatt ad/hd i vårt
samfunn:

Ansel Adams (1902-1984) - Photographer

Ann Bancroft - (1931-present) - Actress
Alexander Graham Bell - (1862-1939) - Telephone Inventor
Harry Andersen - (1952-present) - Actor
Hans Christian Anderson - (1805-1875) - Author
Beethoven - (1770-1827) - Composer
Harry Belafonte - (1927-present) - Actor, Vocalist
Col. Gregory PappyBoyington - (1912-1988) WWII Flying Ace (Black Sheep
Squadron Leader)
Terry Bradshaw - (1948-Present) - Football Quarterback
George Burns - (1896-1996) - Actor
Sir Richard Francis Burton - (1821-1890) Explorer, Linguist, Scholar, Writer
Admiral Richard Byrd - (1888-1957) - Aviator
Thomas Carlyle - (1795-1881) Scottish historian, critic, and sociological writ-
er
Andrew Carnegie - (1835-1919) Industrialist
Jim Carrey - (1962-present) - Comedian
Lewis Carroll - (1832-1898) - Author (Alice in Wonderland)
Prince Charles - (1948-present) - Future King of England
Cher (1946-present)- Actress/Singer
Agatha Christie - (1890-1976) - Author
Winston Churchill - (1874-1965) - Statesman (Failed the sixth grade)
Bill Cosby - (1937-present) - Actor
Harvey Cushing M.D. - (1869-1939) Greatest Neurosurgeon of the 20th Cen-
tury
Salvador Dali - (1904-1989) -Artist
Leonardo da Vinci - (1452-1519) - Inventor, Artist
John Denver - (1943-1997) - Musician

17
18 KAPITTEL 3. GENI-GENET

Walt Disney - (1901-1971)

Kirk Douglas - (1916-present) - Actor
Thomas Edison - (1847-1931) - Inventor (His teachers told him he was too
stupid to learn anything)
Albert Einstein - (1879-1955) - Physicist (Einstein was four years old before
he could speak, and seven before he could read)
Dwight D. Eisenhower - (1890-1969) - U. S. President, Military General
Michael Faraday - (1791-1867) - British Physicist, Chemist
F. Scott Fitzgerald - (1896-1940) - Author
Malcolm Forbes - (1919-1990) - Forbes Magazine Founder & Publisher
Henry Ford - (1863-1947) - Automobile Innovator
Benjamin Franklin - (1706 - 1790) - Politician, Elder Statesman
Galileo (Galilei) - (1564-1642) - Mathematician, Astronomer
Tracey Gold - (1969-present) - Actress
Whoopi Goldberg - (1955-present) - Actress
Georg Frideric Handel - (1685-1759) - Composer
Valerie Hardin - Gothic Poet, Artist, Children’s Author
Mariette Hartley - (1940-present) Actress (Tells of her and daughter’s ADD)
William Randolph Hearst - (1863-1951) - Newspaper Magnate
Ernest Hemingway - (1899-1961) - Author
Mariel Hemingway - (1961) - Actress
Milton Hershey - The Chocolate King (1857-1945)
Dustin Hoffman - (1937-present) - Actor
Bruce Jenner - (1949-present) - Athlete
”Magic”Johnson - (1959-present) - Basketball Player
Samuel Johnson - Author
Michael Jordan - (1963-present) - Basketball Player
John F. Kennedy - (1917-1963) - U. S. President
Robert F. Kennedy - (1925-1968) - U.S. Attorney General
Jason Kidd - (1973-present) - Professional Basketball Player
John Lennon - (1940-1980) - Musician
Frederick Carlton (Carl) Lewis - (1961-present) Olympic Gold Metalist,
American track-and-field athlete.
Meriwether Lewis (Lewis & Clark) - (1774 -1809) - Explorer
Abraham Lincoln - (1809-1865) - U.S. President (Entered The Black Hawk
War as a Captain and came out a Private)
Greg Louganis - (1960-present) - Olympic Gold Medalist (Diving)
James Clerk Maxwell - (1831-1879) - British Physicist
Steve McQueen - (1930-1980) - Actor
Wolfgang Amadeus Mozart - (1756-1791) - Composer
Napoleon Bonaparte - (1769-1873) - Emperor
Nasser (Gamal Abdel-nasser) - (1918-1970) - Egyptian Leader
Sir Issac Newton -(1642-1727) - Scientist, Mathematician
Ozzy Osbourne - (1948-present) - said he was ADHD on TV
Louis Pasteur - (1822-1895) - Scientist (Rated as mediocre in chemistry when
he attended the Royal College)
General George Patton - (1885-1945) - Military
Pablo Picasso - (1882-1973) - Artist
Edgar Allan Poe - (1809-1849) - Author, Poet
Rachmaninov - (1873-1943) - Composer
3.1. HVEM HAR HATT ADHD 19

Eddie Rickenbacker - (1890-1973) - WWI Flying Ace

John D. Rockefeller - (1839-1937) Founder, Standard Oil Company
Nelson Rockefeller - (1908-1979) - U.S. Vice President
August Rodin - (1840-1917) - Artist, Sculptor
Eleanor Roosevelt - (1844-1962) - First Lady
Pete Rose - (1941-present) - Baseball Player
Babe Ruth - (1895-1948) - Baseball Legend
Nolan Ryan - (1947-present) - Baseball Player
Muhammad Anwar al-Sadat - (1918-1981) - Egyptian President Nobel Peace
Prize Winner in 1976
George C. Scott - (1927-present) - Actor
George Bernard Shaw - (1856-1950)-Author
Will Smith - Actor, Rapper, Entertainer
Tom Smothers - (1937-present) - Actor, Singer, Entertainer
Socrates - (469-399 B.C.) - Philosopher
Suzanne Somers - (1946-present) - Actress
Steven Spielberg - (1946-present) - Filmmaker
Sylvester Stallone - (1946-present) - Actor
Jackie Stewart - (1939-present) - Grand Prix Hall of Famer
James Stewart - (1908-1997) - Actor
Henry David Thoreau - (1817-1862) - Author
Leo Tolstoy - (1828-1910) - Russian Author (Flunked out of college)
Alberto Tomba - (1966-present) - Italian Alpine Ski Champion
Vincent van Gogh - (1853-1890) - Artist
Russell Varian - (1899-1959) - Inventor
Jules Verne - (1828-1905) - Author
Werner von Braun - (1912-1977) - Rocket Scientist Flunked 9th grade alge-
bra.
Lindsay Wagner - (1949-present) - Actress (Bionic Woman)
Gen. William C. Westmoreland - (1914-present) - Military (Vietnam Era)
Robin Williams - (1952-present) - Comedian
Woodrow Wilson - (1856-1924) - U. S. President
Henry Winkler - (1945-present) - Actor (Fonzie)
Stevie Wonder - (1950-present ) - Musician
F. W. Woolworth - (1852-1919) - Department Store Innovator (While work-
ing in a dry goods store at 21, his employers wouldn’t let him wait on a customer
because he Didn’t have enough sense.”)
Frank Lloyd Wright - (1867-1959) - Architect
Orville Wright - (1871-1948) - Airplane Developer
Wilber Wright - (1867-1912) - Airplane Developer
William Wrigley, Jr. - (1933-1999) - Chewing Gum Maker
William Butler Yeats - (1865-1939) Irish Author
Nikola Tesla - Greatest inventor in the world

La du merke til en del kjente navn? Mye kreativitet og impulsivitet på en

liste. Når de fikk handle fritt gjorde de store endringer i verden. Hadde man
gitt alle disse menneskene Ritalin fra oppveksten (mange av dem var vanskelige
på skolen, og mange droppet ut) så ville man, for å nevne noen nærliggende
jordnære ting, ikke hatt: Telefon, elektriske motorer, datamaskiner, lyspærer,
20 KAPITTEL 3. GENI-GENET

fluorescerende lys, trådløs overføring av noe som helst slag, talløse undertryk-
te oppfinnelser som følge av kapitalismen, de største gjennombruddene innen
matematikk og fysikk og deres konsekvenser, som f.eks. GPS, det å kunne fly
steder, samt store deler av vår kulturelle musikkarv. Bare for å nevne noen få
langsiktige konsekvenser fra bruk av Ritalin.

Man må sette perspektivet over generasjoner og ikke over tiår for å se det.
Det kan ikke bevises etter vitenskapelig metode. Det er bare opplagt hvis man
tenker selv. Vi ville i praksis ha levd i steinalderen dersom alle gjorde det de ble
fortalt, og ikke lot impulser og ”tåpelige“ ideer få gjennomslag. Det er dem som
driver den menneskelige utviklingen. Ingenting ville skjedd hvis folk ikke skapte
nye tanker.

3.1.1 Absurd nåtid - Ritalin

I dag står vi foran en interessant vending i menneskehetens evolusjon: De som
har fått dette nye genet, videreutviklingen av kreativitet og handlekraft blir, i
allefall i praksis, systematisk medisinert for å holde mutasjonen i sjakk ! Opp til
40% av barna i noen skoler i USA blir medisinert med Ritalin... (og dere vet
hva som skjer med Norge når USA har gjort noe...). En venn fortalte en dag at
han drev og prøvde å overtale lillebroren til å ikke ta Metamfetamin som var
blitt tilbudt ham fra PPT, uten at det lå noen utredning om ad/hd eller annet
til grunn. Han tok for mye plass i klassen, så de prøvde å overtale ham til å
begynne med Metamfetamin for å oppføre seg bedre. Dette syntes jeg var litt
rart, siden jeg har inntrykk av at det ikke er riktig å selge narkotika til barn i
skolen. Og hadde en annen person uten ad/hd blitt tatt med Ritalin, så ville han
blitt dømt for besittelse av ulovlige stoffer, og hadde han bare hatt virkestoffet i
Ritalin, Metamfetamin, så ville han blitt dømt for besittelse av Narkotika. Også
dersom han brukte det for å selvmedisinere en tilstand. Han har da nemlig kjøpt
fra feil dealer, og blir da torpedert deretter.

Det har gått så langt, selvfølgelig I USA, at foreldre han ha problemer med
å klare å holde barna i skolen, dersom de nekter å ta Metamfetaminen sin hver
dag for å klare å være som de andre.

3.1.2 Eksperimentet
Dette er en mutasjon - det er slik det skjer utvikling. En hel generasjon av Genier
blir i dag ødelagt av en systematisk nedvurdering av en selv som følge av å ikke
klare å følge ordrer fra ”autoriteter“ og sosiale normer. Noe som ender opp med
så stor frustrasjon at folk til slutt går med på å bruke amfetaminer flere ganger
daglig for å klare å undertrykke sin genialitet i en slik grad at de kan gjøre
kjedelige ting! De som ikke gjør det, ender ofte i andre samfunnslag: Omtrent
halvparten av alle innsatte i fengsel har ad/hd, og opp til 80% av dem som
har vært inne kommer tilbake igjen. Vi sperrer geniene inne. Den gode gamle
vitsen om demokratiet er ikke lenger fullt så morsom: De to idiotene stemmer
ut (og/eller fengsler) det ene geniet.
3.2. FOKUS 21

Idiotene fengsler Geniene, fordi at de ikke klarer å følge reglene og rammene

som Idiotene setter for deres oppvekst og hva som er en akseptert personlighet.

De største konsekvensene av Ritalin blir ikke synlige med en gang. De blir

heller ikke synlige over tiår. Kanskje blir de aller først synlige som en epidemi av
demens hos personer med ad/hd fordi de har overstimulert synapsene gjennom
et så stort (livslangt) inntak av Amfetamin (hvem vet... legenvitenskapen vet
heller ikke hva som vil skje. Dere er med på et STORT eksperiment: Hva skjer
når man putter i seg amfetamin/metamfetamin 3 ganger daglig i x antall år?).
Men aller mest vil det synes gjennom: Mangelen på nye ideer i vårt samfunn.
Kreativiteten og impulsene blir dempet av Ritalin. Man klarer faktisk å gjøre
de tingene man ikke følte for å gjøre før, fordi man ikke lenger brenner for noe.
Man er blitt fokusert på noe mindre artig, fordi man har den tilfredstillelsen
man trenger fra før av, så man trenger ikke å skape den selv.

Vår foreldregenerasjon ødelegger jorden, har konflikter krig og kriser, de har

basert hele systemet på en ikke-fornybar ressurs som det blir kjempet om og
vi holder på å ødelegge hele økosystemet vi er en del av. Neste generasjon står
foran utfordringene med å finne nye måter å organisere samfunnet på, nye måter
å lage/hente energi på, måter å rette opp balansen i økosystemet og rette opp
den langvarige retardasjonen kunst og musikk har blitt påført av dem. Og nå
har de systematisk begynt å støte ut og medisinere den gruppen av mennesker
som har best forutsetninger for å faktisk finne disse løsningene. Vår arv av idéer
og intellekter.

3.2 Fokus
Hva er fokus? Alle dere som leser dette som har ad/hd vet hvordan det føles:
Dere leser til studier. Dere følger teksten. Øynene hopper frem og tilbake på de
ordene dere har lest, og om dere ikke følger godt nok med så har man jaggu meg
hoppet noen linjer frem fordi det var noen ord man så der som man ble nysgjer-
rig på som man bare ville se hva som sto rundt. Så man tvinger seg tilbake der
man slapp, kommer endelig til et punktum, og innser at man for 3. gang har
lest avsnittet uten å få med seg noe som helst fordi man har hatt en simultan
dagdrøm eller interessant tanke, selv om man ærlig interesserer seg for faget!
Det kribler ytterligere i brystet, og den seriøse frustrasjonen melder seg. Man
vrir seg på stolen, spiser eller drikker det man denne gangen har tatt med seg
og prøver ut det nye ritualet en har laget for å prøve å holde seg selv på stolen.
Må klare å jobbe ferdig målet jeg har lovet meg! Begynner igjen, streker under,
prøver å forstå hvordan 0 c0 fungerer... men hva hvis relativitetsteorien ikke er
helt korrekt? Hva hvis det at tiden er variabel som en konsekvens av teorien,
samtidig som lyshastigheten er 300 000 km delt på nettopp et variabelt sekund
fører til at hele ’c’ også faktisk er variabel og ikke konstant... NEI tilbake til
jobbingen! Man var kommet til... eh.. hvor var det igjen. Man finner tilbake
og prøver igjen, streker under, lager alle mulige symboler i kantene for at man
senere skal klare å lese det som var interessant som man ikke fikk helt med seg
(liksom...) hmmm.... men hvis ’sekundet’ er variabelt, så må jo også hele ’c’
være variabel... det er jo et opplagt paradoks NEI tilbake til jobbingen...begynn
22 KAPITTEL 3. GENI-GENET

på nytt! Få det med deg denne gangen! Gjør dette hver dag, 6 timer dagen i 7 år,
og gratulerer: Du har en doktorgrad. Du har klart å indoktrinere de paradoksale
prinsippene som utgjør vårt paradigme!

Siden tiden endrer seg med energinivået til objektet (f.eks. kinetisk energi),
og siden verken relativitet eller kvantemekanikk har tatt regning for det og fak-
tisk opererer på totalt forskjellige energinvåer, så forblir de inkommensurable.
Og siden ingen har klart å tenke på at man må ta regning for at tiden også er
variabel, og siden en selv har klart å stå i mot å hoppe på å utforske et helt
opplagt paradoks, og siden en har hørt på de andre og ikke trodd på sin egen for-
nuft, så klarer man til slutt å dobbelt-tenke inn det som trengtes for å nå målet
om å bli ”utdannet“ og ”vellykket” (og man har dermed også blitt kvalifisert
til å komme med såkalte egne meninger). Geniet har igjen blitt undertrykt med
suksess! Paradigmet er opprettholdt. Vi har ikke klart å utvikle et eneste alter-
nativ til å brenne en ineffektiv, høylydt, skitten og farlig væske for å forflytte
på oss på over 100 år. Det bør snart begynne å ringe en bjelle hos folk om hva
som skjer i verden.

3.2.1 Ufrivillig midtpunkt

Har du noen gang satt deg ned ved et bord med et par andre, vært litt sliten
og tenkt at denne gangen så skal du ikke involvere deg i samtalen... For så å
plutselig innse at du står oppreist og høylydt proklamerer hva du tenker! Og
innser plutselg at du alene har stått for i allefall 80% av samtalen de siste 20
minuttene:)

Situasjoner som denne kjenner i allefall spesielt de med ADHD seg igjen i.
”Nå må du være stille og la andre få slippe til.“, ”Nå har du snakket neste hele
tiden de siste 20 minuttene¡‘ eller ”Hysj! Du vekker hele huset... snakk lavere“
eller ”snakk langsommere... jeg får nesten ikke med meg ett ord du sier¡‘

Man har da sansynligvis lirt av seg så mye og vært så oppgiret de siste minuttene
at tilhørerne er fylt opp (dere med ad/hd skjønner hva jeg mener), og hvis det er
en sen kveld så vekker ens entusiasme de andre. Man tar mye plass. Problemet
er bare at man fulgte sin lidenskap, snakket litt for engasjert om noe - belønnet
seg selv, fikk opp dopaminnivået og følte seg bra! Man var i slaget! Man har da
også klart å holde, ofte et intenst, fokus (hyper-fokus) hele samtalen. Klart å få
frem det man ville si (selv om det vanligvis går hus forbi tilhørere når man har
gått for fort frem, og man må prøve igjen - langsommere), man har ikke stoppet
opp i tankegangen, ikke blitt distrahert av noe (som helst - uansett hva) annet.
Da fungerer man bra. Man ser bildene man snakker, man ser konseptene man
går inn i. Theta-bølge aktiviteten er på topp, og Geniet fungerer.

Fokuset er der man får tilfredstillelse. Dersom tilfredsstillelsen i seg selv

blir kunstig tilført, så blir man likegyldig til hvor fokuset er. Man blir derfor i
stand til å gjøre ting man ellers ikke ville ha giddet å gjøre. Ting man ikke har
noen lidenskap for. Handler man da rett? Gjør man da det rette for seg selv?
Maksimerer du ditt eget potensiale? Blir man lykkelig?
3.3. HJERNEBØLGER 23

3.3 Hjernebølger
Hvordan tenker egentlig Genier? En gjennomgående tendens er høy aktivitet av
Theta-bølger i hjernen. Man tenker i bilder og visualisasjoner (dette er også
typisk for ad/hd). Det er slik man virkelig forsvinner inn i sine egne tanker.
Man prøver å se på tavlen, men før man vet ordet av det så er den full! På
et eller annet vis har man vært et helt annet sted, hørt andre ting, sagt andre
ting, gjort andre ting og sett andre ting. Når noe tar en tilbake til den virkelige
verden, så er man plutselig langt etter. Man prøver igjen og igjen og igjen og
igjen og igjen og igjen. Går hjem fra forelesning og prøver å finne ut hva det
egentlig var som ble sagt, men det spinner av fordi du er lei av å gå største
motstands vei for informasjon. Frustrasjonen øker.

3.4 Theta
Theta-bølgene er yndlingsbølgene. De er de beste, de mykeste, de mest spen-
nende og definitivt de mest belønnende hjernebølgene.

Fra Wikipedia:

Theta-bølger:

Theta is the frequency range from 4 Hz to 8 Hz and is associ-

ated with drowsiness, childhood, adolescence and young adulthood.
This EEG frequency can sometimes be produced by hyperventila-
tion. Theta waves can be seen during hypnagogic states such as
trances, hypnosis, deep day dreams, lucid dreaming and light sleep
and the preconscious state just upon waking, and just before falling
asleep.

Generelt så lever personer med ad/hd mer innenifra og ut enn en vanlig person.
En vanlig person lever mer i beta-spekteret av hjernebølger.

Beta-bølger:

Beta is the frequency range above 12 Hz. Low amplitude beta

with multiple and varying frequencies is often associated with active,
busy or anxious thinking and active concentration.
Beta-bølgene oppstår i mer praktiske siuasjoner, når man handler. Man lever
utenifra og inn. Man tar hensyn til det som blir fortalt en mer enn man hører
på seg selv.

Samtidig viser theta-bølgene et par interessante sider (jeg har satt det es-
sensielle i fete typer og essensen underlinjet. Resten er med dersom man ønsker
utdypning):

Theta rhythms are very strong in rodent hippocampi

and entorhinal cortex during learning and memory retrieval,
24 KAPITTEL 3. GENI-GENET

and are believed to be vital to the induction of long-term potentiation,

a potential cellular mechanism of learning and memory. A
putative functional role of the theta rhythm has been put forth
by Dr. Michael Hasselmo in a series of papers (Hasselmo et al.
2002, Hasselmo and Eichenbaum 2005). Based on evidence from elec-
trophysiological studies showing that both synaptic plasticity and
strength of inputs to hippocampal region CA1 vary systematically
with ongoing theta oscillations (Hyman et al. 2003, Brankack et al.
1993, Pavlides et al. 1988), it has been suggested that the theta
rhythm functions to separate periods of encoding of current
sensory stimuli and retrieval of episodic memory cued by
current stimuli so as to avoid interference that would occur
if encoding and retrieval were simultaneous.
Det kreves litt mer informasjon for å forstå dette, så her kommer litt mer før
linjene trekkes opp:
In neuroscience, long-term potentiation (LTP) is an in-
crease in the strength of a chemical synapse that lasts from
minutes to several days. It is widely considered one of the
major mechanisms by which memories are formed and stored
in the brain.

LTP has been observed both in experimental preparations in vit-

ro and in living animals (in vivo). Under experimental conditions,
applying a series of short, high-frequency electric stimuli to
a synapse can strengthen, or potentiate, the synapse for
minutes to hours. In living cells, LTP occurs naturally and
can last from hours to days, months, and years. Neurons
connected by a synapse that has undergone LTP have a
tendency to be active simultaneously: after a synapse has un-
dergone LTP, subsequent stimuli applied to one cell are more likely
to elicit action potentials in the cell to which it is connected.

Though its biological mechanisms have not yet been fully deter-
mined, LTP is believed to contribute to synaptic plasticity in living
animals, providing the foundation for a highly adaptable nervous
system. Because changes in synaptic strength are thought to un-
derlie memory formation, LTP is believed to play a critical role in
behavioral learning. In fact, most neuroscientific learning the-
ories regard long-term potentiation and its opposing pro-
cess, long-term depression, as the cellular bases of learning
and memory.

Theta rhythms are very strong in rodent hippocampi

and entorhinal cortex during learning and memory retrieval,
and are believed to be vital to the induction of long-term
potentiation, a potential cellular mechanism of learning and
memory. A putative functional role of the theta rhythm has been
put forth by Dr. Michael Hasselmo in a series of papers (Hassel-
mo et al. 2002, Hasselmo and Eichenbaum 2005). Based on evidence
3.4. THETA 25

from electrophysiological studies showing that both synaptic plastic-

ity and strength of inputs to hippocampal region CA1 vary system-
atically with ongoing theta oscillations (Hyman et al. 2003, Brankack
et al. 1993, Pavlides et al. 1988), it has been suggested that the theta
rhythm functions to separate periods of encoding of current sensory
stimuli and retrieval of episodic memory cued by current stimuli so
as to avoid interference that would occur if encoding and retrieval
were simultaneous.
LTP was discovered in the mammalian hippocampus by Terje
Lømo in 1966 and has remained a popular subject of neuroscien-
tific research since. Most modern LTP studies seek to better
understand its basic biology, while others aim to draw a
causal link between LTP and behavioral learning. Still oth-
ers try to develop methods, pharmacologic or otherwise, of
enhancing LTP to improve learning and memory.

Oppsummering: Gjennom Theta-bølger, så ser det ut til å være mulig å in-
nprente ting mer direkte i hjernen og få dem til å sitte i alt fra dager til år.
Dersom man har gått inn i noe med mye theta-bøger: stor entusiasme, mye vi-
sualisasjon, eget initiativ med lidenskap, drømmer og glede, så fester ting seg.
Da sitter det du vil lære deg - og det er lett.

Samtidig ser det også ut til at hjerneceller som har lært på denne måten blir
i stand til å behandle mer informasjon samtidig gjennom at flere av synapsene
(armene til hjernecellen) blir i stand til å fungere samtidig! Det er i allefall
opplagt at det kan komme interessante konsekvenser av å ha en hjerne i en til-
stand av høye theta-bølger. Lesningen føles også rett og slett riktig i forhold til
hvordan jeg selv løser problemer og husker informasjon, sett i sammenheng med
tilstandene man er i omkring prosessen.

Har du tilfeldigvis minst ett område som er din styrke? Er det noen op-
plysninger du bare husker, uansett? For eksempel nummeret på drakter til sport-
sutøvere, høyde vekt og kvaliteter til spillere, bilsamlingen til Jan Eggum eller
annet ”unyttig“? Er det noen ting som bare klistrer seg fast. Når man lærer
noe av et eller annet eget initiativ, eller oppheng... så sitter opplysningene. Man
husker alt man har lest og i diskusjon så kommer man opp med det ene etter
det andre, i den grad at man blir rent imponert selv over hva man faktisk fikk
med seg mens man hadde det morsomt og leste om eller lærte noe. Det kan
se ut til at det kan ligge en nøkkel til abnomal hjernefunksjon i økningen av
theta-bølger. I såfall burde det kanskje være noen spor i historien:

3.4.1 Mer historie...

Både Einstein og Da Vinci hadde teknikker for å oppnå Theta-bølger: Einstein
hadde en glasskule. Den holdt han i hånden mens han satt i en stol til han døste
av. I det han kom over til søvn-tilstand mistet han kulen, våknet og gjentok
prosessen. Dette førte til at han kunne holde hjernen i en forhøyet tilstand av
theta-bølger mens han tenkte. Da Vinci satte et stearinlys bak gardinene, la seg
i sengen og lå og så på de flakkende skyggene i taket mens han lot tankene flyte
26 KAPITTEL 3. GENI-GENET

omkring det han følte for å tenke på. Jeg fant følgende på nett om fenomenet,
men det er bare å søke litt generelt rundt theta-bølger for å finne tilsvarende:

Fra abacusbrainstudy.com, der det forskes på hjernebølger for å generelt øke
hjernefunksjon (http://www.abacusbrainstudy.com/Site/Brain%20Wave.html):

The Super Learning State

The super learning state which occurs when alpha and theta waves
dominate. The super learning state, which shares some characteris-
tics with peak performance brain wave pattern, occurs when alpha
and theta waves dominate. However, in the super learning state the
beta wave is reduced. The result is a unique state where the brain
can accept a much larger volume of information than is normal-
ly possible. This occurs because the normal conscious filter of the
mind is by-passed; instead, the knowledge is absorbed directly and
in an unfiltered state.

I en bok av R. Adam Crane, en rennomert Biofeedback-forsker, skriver han

følgende (les gjerne hele artikelen! http://www.mindfitness.com/imf/adambio.htm):

If the ancients (and many of the modern masters) are correct

the problem is that psychothenia (over thinking) ”unconscious”or
unobserved thinking is the fundamental barrier to the natural in-
telligence and creativity latent in humans; and if it is true that in
most normalsslow wave (ALPHA / THETA) but mostly mid-range
ALPHA training can enhance the ability to profoundly attend to in-
ternal (thought, archetypical imagery, etc) and external phenomena
simultaneously, in real time, then indeed ALPHA / THETA neuro-
feedback (skillfully managed) is one of the most valuable educational
tools ever developed. Like a compass it can help the mind find its way
through the confusion of too much, and overly conditioned thinking,
to Profound Attention, the road less traveled, the way home.

Så ved å ha ad/hd med naturlig høye Theta-bølger og kombinere dette med noe
som øker alpha-bølgene og minker beta-aktivitet, så kan man få interessante
resultater med sitt personlige kaos.

3.5 Lykke
Jeg mener at det finnes to former for lykke. Stagnert (statisk) lykke og Dynamisk
Lykke. Den stagnerte lykken er en konsekvens av endorfin og serotonin. Dette
er stoffer som trigges av gjentagelse. Et dyr i bur går rundt og rundt i buret, og
skaper på den måten rammer og rutiner for egen oppførsel, og gjennom gjen-
tagelse så økes produksjonen av de transmittorsubstansene. Man gjenkjenner
en rutine. På samme måte har det vist seg at også de med lavt serotoninnivå
har lett for å f.eks. bli spilleavhengige, spesielt på spilleautomater. De blinkene
lysene, sammen med den jevne, hurtige gjentagelsen av et rituale som innebærer
3.6. SKAPERTRANG 27

en liten risiko, og dermed spenning, øker serotoninnivået og gir et velbehag. Men

det er det konstante velbehaget som driver dem, ikke belønningen. De gjør det
selv om de vet at de taper i snitt. Det er ikke de store pengene eller løsningen
på alle problemer. Løsningen er i ritualet handlingen representerer. På samme
måte opplever personer med ad/hd en tendens til å søke risiko på større nivå, få
frem store belønninger. Jo mer ekstreme ting en gjør, jo større mål en oppnår,
jo større er belønningen fra stoffet man jakter på. Jo større kicket er, jo mer
dopamin. Eufori...
Den stagnerte lykken fungerer for dem som ønsker et stabilt høyere sero-
toninnivå. De som søker trygghet og forutsigbarhet, de som liker å gifte seg, ha
en stabil og godt betalt jobb, ta lån og kjøpe hus og bil, lage en pakt som er
ubrytelig, forsegle den med barn og søke å opprettholde situasjonen som gir dem
lykke, og gjenta den. Endring er fare og rutiner skaper trygghet. Endring i ru-
tiner skaper angst hos disse personene, ofte tatt ut gjennom sinne, dersom noe
er annerledes enn vanlig eller skal til å endre seg drastisk.

En person med ad/hd søker endring. De søker topper og bunner, ikke den
jevne middelvei av stimulans. Du vil ikke bare holde høy fart, du vil aksellerere.
Du vil ikke ha det jevnt bra, du vil ha det ekstatisk ! Bunnen er en liten pris å
betale for euforien - dersom man klarer å nå den ofte nok! Og eneste måten å
få til det på er gjennom uforutsigbarhet. Har man gjort noe nok ganger til at
det blir gjentagende og forutsigbart, så blir det kjedelig og frustrerende. Man
må gjør noe som er dynamisk, og ha et liv som er dynamisk. Man blir lykkelig
av å kunne være lenge våken når man ønsker det, og sove hele dagen når man
ønsker det, gjøre jobben sin når man er inspirert. Og være inspirert av seg selv.
Man vil skape innen sine egne rammer.

Det å være låst i rammene til normale personer er for en med ad/hd like
stressende og frustrerende som det er for en normal person å skulle leve i kaoset
til en med ad/hd. Vi slapper av med aktiviteten vi trenger for å oppnå balanse
i dopaminnivåene En normal person reagerer ved å bli stresset.

3.6 Skapertrang
Skapertrangen ser ut til å være hos alle med ad/hd. Det krever rett og slett en
enorm krativitet for å klare å få utløp for kjedsomheten sin i enhver situasjon.
Hvordan skal man klare å underholde seg selv de neste to timene av dette? Ok..
jeg tenker på dette.. .hehe.. ok jeg tenker på dette.. ånei, det burde ikke være
slik.. hmmm.. hva med dette? Det krever at man gjør noe som gir en noe tilbake,
tenker tanker som gir en noe. Man må få belønning. Og hvordan finner man det?

En stor del av misnøye folk føler, spesielt dem med ad/hd, kommer av at
man ikke lenger gjør noe essensielt med livet sitt. Folk har blitt asbtrahert vekk
fra enhver samhandling med naturen, enhver handling som er direkte koblet
til overlevelse. Før kunne man gå på jakt en dag, fange en hjort, bruke resten
av dagen på å flå det, partere, lagre, lage livsnødvendigheter av materialene,
steke/tilberede maten for så å spise det man selv har jaktet ned. Det ga mening.
Man har ikke samme tilfredstillelsen etter en tur på butikken. Om man så bruk-
er resten av sitt våkne liv på å jobbe med noe som en ikke liker, eller noe som en
28 KAPITTEL 3. GENI-GENET

ikke føler bidrar til noe godt, så vil en etterhvert føle misnøye og meningsløshet.
Kanskje nærme seg en eksistensiell krise i livet rundt meningen med ens eksis-
tens... Husk at hele vår kapitalistiske levemåte er basert på å utnytte 3. verden.
Vi forbruker mer enn vi skaper, og forsøpler mer enn vi rydder. Sum sumarum
er vi som sivilisasjon destruktiv for naturen. Ingen vil egentlig vedkjenne seg å
være det. Det innebærer en viss nedverdigelse å virkelig innrømme og føle for seg
selv at man er et forkastelig umoralsk mennekse som tolererer den smerte som
kreves for ens egen levestandard. Så man panter gjerne litt flasker, donerer til et
godt formål, kildesorterer litt, snakker med venner om at det er nå ikke ens egen
feil at man ble født i et rikt land. Det må nå gå an å bare ha det slik vi har det
uten å ha dårlig samvittighet. Det var jo slik når vi kom hit. Så går man igjen på
jobb og bidrar til elendigheten, for så å gå hjem og bote på samvittigheten igjen,
før man skrur på PA’et (Propaganda-Apparatet, aka TV) og bedøver hjernen.
I essens: Enhver jobb i en bedrift vil være direkte destruktivt på ens eget op-
phav. En sager av grenen man sitter på, noe ingen fornuftige mennesker egentlig
ville gjort. Men vi er så forvirret at vi likevel fortsetter ufortrødent videre. Men
essensen er: Man gjør ingenting meningsfylt med livet sitt. Tvert i mot, så er
det man gjør en direkte konsekvens for andres lidelse i andre land, gjennom
systemet man tillegger makt, gjennom sine handlinger og sin pengebruk. Hvem
gir man kapitalen sin?

Så når man da skal finne en mening med noe, må man lete i seg selv. Man
må finne ting man kan gjøre som føles essensielle for en. Ting man engasjerer
seg i og er lidenskapelige for. Gjore noe med mening for seg selv. Finner du noe
å feste ad/hd’en til som gir deg mening, så vil du være noe annerledes på ditt
felt. Du vil tenke tanker som de andre ikke vil tenke. Du vil få full uttelling
for alt du tidligere er blitt rakket ned på for. Min definisjon av genialitet går
i hovedsak ut å å tenke nye tanker. Om ikke er den smarteste, så er man i
stand til å tenke nye muligheter som andre kan gå dypere inn i. Man gjør bildet
bredere. Den andre måten å være genial på er gjennom prosesseringskraft. De
som har en høy nok IQ vil kunne gjøre ting ingen andre kan, men om de ikke
har det kreative aspektet, så vil det begrense seg til dybde i forståelse. Helst
innen ett punkt.

3.7 Misunnelse
Et tema som vi tror de aller fleste vil huske å ha tenkt, men som svært få har
sagt er følgende: De vanlige er misunnelige på oss med ad/hd - fordi vi får gjort
så jævla mye!

En vanlig person har ikke sjangs til å holde ut flere dager på rad med
ad/hd’ere. De blir utslitt. Jeg snakker av erfaring og observasjon - det var slik
jeg (Ove) fant ut at jeg hadde ad/hd. Jeg kunne sitte i timesvis, dagesvis med
de samme intense trynene tytende i ett sett (hehe... Stig og Vågen - hyggelige
tider!) uten å bli sliten. Andre som var innom ble vanligvis utslitt etter 15-16
timer. I løpet av en uke der noen ad/hd’ere har hengt ut med hverandre har det
vært snakket usaklig mye, og dersom man har litt kontroll på sin egen tilstand er
det også svært progressivt, konstruktivt og kreativt - og aksellererende. Finner
man metoder å holde tråden på det man snakker om i flere dager, uker eller år,
3.7. MISUNNELSE 29

så går utviklingen kjapt. Hvorfor kjedet man seg på skolen? Fordi det gikk så
lamgsomt! Man kjedet seg ut av seg selv... Klarte man derimot å holde en dialog
med lærere og elever i undervisningen så kan man aktivt ta til seg, og med en
gang få tilbakemelding (belønning) på aktiviteten. Det frister til gjentagelse -
dersom det var en positiv opplevelse å involvere seg.

Mye av responsen som kommer tilbake er et produkt av misunnelse. Man får

stadig vekk en merkelig reaksjon tilbake på sitt engasjement og sin involvasjon.
Man blir bedt om å være stille, man blir latterliggjort for ting man ikke hadde
tenkt på, man virker distré og dum og man presterer også som om man skulle
være dum der man ikke er personlig engasjert.

Men dersom dette er et Geni-gen, er det ikke da naturlig at det blir handlet
etter misunnelse? Man får en negativ tilbakemelding på all oppmerksomheten
man krever, de andre barna får mindre og blir misunnelige. Man blir eldre, og
finner gjerne noe en virkelig interesserer seg for, samtidig som man sliter med
det sosiale, og blir en nerd - totalt opphengt i sitt felt, sitt område. Eller man
lykkes svært bra, og møter misunnelse. Eller man oppfører seg generelt som
om man skulle vite bedre enn andre, uttaler seg bombastisk og bedrevitende i et
anslag av entusiasme og god hjernefunksjon dersom man ikke klarer å begrense
seg, og blir kjapte stemplet av de andre, selv om man faktisk har noe å komme
med.

Hva er den generelle tendensen? La oss se på en annen, relatert, generell

tendens: sekvensen for hvordan en ny ting inlemmes i samfunnet:

Først blir den ledd av, for så å bli motarbeidett - for så å bli sett på som
en selvfølgelighet.

Det arketypiske geniet blir først et geni i det øyeblikk arbeidet blir anerkjent.
Man stiger da i gradene hos de andre - de blir fortalt hva man er og opphøyet
til et ikon - som da kan bli sett opp til uten å føle seg mindreverdig.

Og skaperen går fra å være en distre tufs til å bli opphøyet som et eksentrisk,
arketypisk geni.
Gen-ialitet
Nå tenker nok folk: Ja vel, det er én mulig forklaring, men det nå sikkert noe
annet. Det kan jo ikke være slikt. Det her tror jeg ingenting på. Pøh... det er
det tåpeligste jeg har hørt. Sikkert... en fyr som stryker gurnnskolen kan liksom
være genial?

Ideen blir latterliggjort:) Fase 1 er fullført! Nå er det på tide for sinne, misun-
nelse og følelse av mindreverdighet - og slik oppnå å bli kritisert og motarbeidet.
Janteloven strammer grepet!

3.7.1 Fase 2 - gener

Hvofor er dette slik? Genetikk har vist seg å spille en stor rolle for ad/hd, og det
er arvelig. Og hos tvillinger har 90% av tilfellene begge ad/hd. Og hva skjer når
vedkommende blir født? Jo... vedkommende vil ha informasjon - stimuli. Mest
30 KAPITTEL 3. GENI-GENET

mulig, oftest mulig. Vedkommende lærer seg å snakke, og det er gjort. Kjeften
går i ett sett. Vekommende lærer å gå, og løper fort overalt. Og slik fortsetter
det... Løper overalt... også når man er blitt voksen:) Ellers går det for langsomt.
Man snakker rett og slett mer på kortere tid. Man tenker flere tanker. Man gjør
flere ting. Man gjør større feil, man tenker større tanker, man tar flere riskikoer.
Hvorfor skulle en konstant høyere mengde informasjon inn i hjernen, og en kon-
stant pågående prossessering som er umulig å slå av (med mindre man finner
ting som fungerer...) gjøre folk mindre smarte...?! Det er absurd ! Selvfølgelig -
selv-følgelig lærer de som tenker mest å tenke best. Om det går utover fokuset
når man skal kommunisere er beklagelig, men uunngåelgi dersom man går langt
nok inn i sine egne tanker. Bruker nok av sin egen kapasitet samtidig på prob-
lemet man går inn i.

Generelt så er det dem som studerer mest som kan faget sitt best. De som
tenker mest, er intet unntak ! Hvorfor skulle de være det?

Hvorfor skal det ikke være mulig å anerkjenne et Genialt gen og legge til rette
for at det utretter det potensialet som er, i stedet for å klemme all kreativitet og
fantasi inne, så det slår ut i spenninger, angst, depresjoner og paranoia? De som
lærer/utforsker faget sitt fortest lærer mest, og de med høyere kreativitet enn
andre utforsker det bredest. de med høy intelligens kommer dypest i de veiene
man finner - og kombinasjonen av alle i en ad/hd har det beste fra alle verdener
- men med et par ulemper. Som akkurat nå blir dopet vekk ved å ”fokusere“
barn med Ritalin, trengselen av tanker og ideer, talenter og oppfinnelser blir
hindret fra å bli realisert. Man lever kanskje til og med hele barndommen i en
personlighet som ikke er ens egen. Man vil få et skille mellom seg selv, og den
man har vært for å passe inn i samfunnet som er så markant at det ikke kan
eksistere umerket.

3.8 Sosialt
Man oppdager tidlig at man er annerledes når man har ad/hd. Man får merkelige
tilbakemeldinger som ikke gjør mening. Man finner regler å forholde seg til, og
man blir kjapt paranoid på sine omgivelser. Hvorfor snakker ikke bare folk rett
frem? Hvorfor er det så mange fraser og normer? Hvorfor får man aldri gjennom-
slag for det man selv tror er så bra? Det er lett å la seg overbevise av reaksjoner
på misunnelse, dårlige karakterer i noen/mange/alle fag, man gjør rare ting og
er uten alle de samme filtrene og implisitte enigheter om hvordan ting skal være.

Det varer til den dagen man finner ut at man har rett. De andre tar feil. Det
er dine egne ideer som er de riktige, det er din vinkel som er den klareste. Det
er ikke slik som du har fått fortalt det i alle år at det burde være.